«Den forsvunne bibliotekaren var ikke å finne noe sted. Det hadde gått dager siden forsvinningen og ingen spor var funnet….» Les vår spennende påskekrim! For å fylle inn de manglende opplysningene må du komme til biblioteket og løse våre påskekrimgåter. Siste frist 25. april. Vinner av to bokpakker fra Norli på Kolbotn torg trekkes 27. april, samme dag som krimforfatter Jørn Lier Horst kommer til oss.

Den forsvunne bibliotekaren var ikke å finne noe sted. Det hadde gått dager siden forsvinningen og ingen spor var funnet. Det hvilte en tung og anspent stemning over Oppegård bibliotek. Var alt håp om å finne igjen superbibliotekaren ute?

Etterforskeren stod fullstendig uten ledetråder. Det siste noen hadde observert var at bibliotekaren  [fyll inn] var blitt bakbundet, kneblet og lempet om bord i en [fyll inn].

Men én person oppførte seg merkelig. Den tidligere stille og forsiktige bibliotekaren [fyll inn] hadde siden forsvinningen blomstret opp, rettet ryggen og kastet med sitt nye smil et uvant lys over resten av kollegene. Kollegene derimot, gikk rundt som skygger av seg selv. Hvorfor var [fyll inn] plutselig blitt så lykkelig? Hadde hun inngått en avtale med en ond hjelper og i belønning fått muligheten til å være bibliotekets stjerne? Noe mystisk lurte under overflaten.

For med [fyll inn] ryddet av veien var det endelig plass til en ny person i rampelyset. Den siste tiden før forsvinningen hadde nemlig [fyll inn] blitt en berømt suksessforfatter. Hverdagene på biblioteket hadde vært preget av smekkfulle høytlesninger og autograf-skriving. Men etter forsvinningen var det plutselig [fyll inn] med smilet som igjen fikk alles oppmerksomhet. Kunne det være [fyll inn] som var motivet og [fyll inn] som var den skyldige?

Etterforskeren klødde seg i hodet, lukket øynene og stilte seg spørsmålet nok en gang: «Hva har jeg oversett?». Så gikk det et lys opp for [fyll inn]. Med bestemte skritt gikk mesterdektiven endelig for å avlevere rapport til sin overordnede.

—-

Samtidig, på Kolbotnvannets -tjernets bunn:

Bibliotekaren, som var festet med en fotlenke til skrivebordet, dyppet pennen i blekkhuset og skrev sirlig inn ord etter ord, linje etter linje og side etter side, i boken som lå oppslått på pulten. En blafrende lyspære pendlet forsiktig fra side til side i det vakkert utsmykkede undersjøiske biblioteket.

Kaptein [fyll inn] gynget i gyngestolen sin og kikket ut på det grønngrumsete vannet utenfor det lille runde vinduet. Han trommet utålmodig med gullringen mot armlenet med den dype nedsenkningen i treverket. Hyllene som omsluttet rommet var fulle av bøker, alle sammen lest altfor mange ganger. Så festet han blikket på personen ved skrivepulten, og smilte. Endelig hadde han skaffet seg en ny forfatter som kunne skrive nye, spennende og uleste fortellinger som han ikke allerede kjente slutten på.

Kapteinen sendte en stille takk til mennesket på overflaten som hadde gitt ham denne gaven. Så reiste han seg og beveget seg over i kontrollrommet for å justerte ventilen på cyanobakteriemateren. I flere tiår hadde den avanserte maskinen vært en effektiv måte å holde nysgjerrige svømmere på avstand…